Sola er kommet godt i gang nå. Den var tilbake hos oss rundt 6. Januar.

Pelargoniene på loftet har klart seg bra så langt. Selv om sola er tilbake må jeg ha ekstralyset på i mange timer, for loftsvinduene slipper ikke inn nok lys . Noen mister jeg alltid i løpet av overvintringen. Får liksom aldri helt taket på riktig vanning, og så er det jo individuelle forskjeller også.
Vanlige fluer er en plage – gammelt hus med ”krypinn” i tømmerveggene. Jeg har hele tiden fluepapir hengende; ingen human måte å ta dem på, og ekkelt er det å fjerne disse fulle fluefellene!! På denne tiden er det også en god del småfluer, og jeg har vannet med ”Calypso” utspedd i vann. Det pleier å ta knekken på det meste.

Det er hele tiden noe nytt å erfare med stell av plantene. Små under synes jeg det er, når jeg kan gå der oppe på loftet , oppleve blomstring og liksom et snev av sommer på kaldeste vinteren. Du verden, for en glede!
”Duftisene” mine er svært så drikkfeldige, selv om vinteren. De ser ikke ut til å bry seg verken om vinter eller mørketid.Flere av ”Stjernene” er frodige og blomstrer fint på denne tiden av året, etpar av ”Englene også, mens zonalene er høye og strantne og lengter etter sol og sommer.

Februar er for meg mest en måned der jeg venter, og ser fram mot en vår i det fjerne. Da er det greit å korte av tiden med å så frø, det være seg Pelargoniumfrø jeg selv har samlet, byttet til meg eller kjøpt ”på nettet”. Drivhus er fortsatt en fjern drøm, men pytt! Når man har lyset over kjøkkenbenken som de små spirene kan stå og vokse under, er både jeg og spirene fornøyde. Det er nesten som man har ”født” disse små sjøl! Jeg sår også en god del staudefrø.

Så der det da likevel noe som skjer i vente på våren og varmere tider ..

Aase

Pelargonier i overvintring